Bestemødrene på Stortings plass
Forfatter: Randi Aas
Forlag: Emilia forlag.
149 s.

Randi Aas har med denne boken ønsket å fortelle hvem aktivistene i gruppen var, hvordan de arbeidet, og hva de oppnådde. Utgangspunktet for arbeidet er arkivet til en av aktivistene, Jenny Mosland (1912 – 2005). Det var Mosland selv som tok kontakt med forfatteren, våren 2002, for nettopp å få skrevet gruppens historie.

Året 1983 var et annus horibilis i den kalde krigen, og en bok om dette året er omtalt i en annen bokanmeldelse her på Bokavisen. Og det var nettopp i 1983 at Bestemødre mot atomvåpen, eller Bestemødre på Stortings plass som de også er blitt kalt, startet sin virksomhet.

Jenny Mosland var blant initiativtagerne, og ble lenge betraktet som gruppens leder. Mange av deltagerne hadde bakgrunn fra okkupasjonstiden og motstandsarbeid under 2.verdenskrig. Mange av dem hadde også bakgrunn fra organisasjonen Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, og fra kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Inspirasjonen for sin arbeidsform fant de blant ”Kvinnene på Maiplassen” i Buenos Aires i Argentina. Disse kvinnene krevet svar på hvor det var blitt av deres kjente og kjære, som var forsvunnet under det argentinske militærdiktaturet (1976 – 83).

Aas redegjør for hvordan mange kvinner følte seg tilsidesatt og nedvurdert i organisasjonen Nei til atomvåpen, stiftet i 1979. Der skulle de koke kaffe, samle inn penger og stå på stand.
Bestemødre mot atomvåpen baserte seg på såkalt flat struktur, på kjennskap og vennskap, og på interesse for å gjøre noe aktivt. Hver onsdag samlet de seg utenfor Stortinget, på grunn av spørretimen, og delte ut egenproduserte løpesedler mot atomvåpenkappløpet en times tid. Efterpå samlet de seg til en matbit, skolering og diskusjon.

I 2002 sendte Randi Aas ut et spørreskjema til 23 medlemmer, for å få svar som kunne danne grunnlag for arbeidet med boken. 13 av disse svarte. Aas mener at noen av dem som ikke svarte, valgte å gjøre dette fordi de oppfattet Mosland som oppdragsgiver for forfatteren. Men uten at Aas gir noen forklaring på hvorfor dette skulle være et problem. I boken presenteres aktivistenes yrkesmessige, politiske og sosiale bakgrunn.

På slutten av 1980-tallet ble det fremmet et ønske om at gruppen også skulle engasjere seg i beslektede temaer. Som miljøvern. Dette skapte strid. Aktivister fra gruppen deltok på flere internasjonale arrangementer, blant annet i Stockholm i 1984. Der fikk de møte representanter både for USA og Sovjetunionen. Forfatteren stiller få kritiske spørsmål til fremstillingen av USA som ble ”irritert” over engasjementet, mens Sovjetunionen var oppmuntrende.

Forfatteren klarer å få frem den sterke polariseringen i sikkerhetspolitikken på 1980-tallet, men klarer i liten grad å formidle om bestemødrenes gressrotengasjement faktisk oppnådde resultater, eller om det var helt andre årsaker som bidro til den kalde krigens slutt. Mange tråder i boken blir ikke nøstet opp, men blir hengende i løse luften. Det er ingenting i veien med forfatterens ambisjon, men fremstillingen blir for smal.

Bestemødrene på Stortings plass var en aktivistgruppe som vekket engasjement der og da, men som efter 20 år måtte oppløses på grunn av alder, sykdom, og ikke minst manglende rekruttering. Hvis arbeidet var så viktig – hvorfor kom ikke nye generasjoner av bestemødre til?