Vi skal kle fjellet med menneske og våpen
Forfatter: Tor Obrestad
Forlag: Gyldendal

Mitt hovedinntrykk av boken er at den kunne vært en sann historie. I hvor stor grad boken er selvbiografisk, er et åpent spørsmål, jeg får imidlertid følelsen av at hovedpersonen Tor Jonsen handler om Obrestad selv.

Tor Jonsen er en ung dikter som blir fanget opp av AKP m-l. Boken følger hans utvikling fra tidlig sekstitall frem til bevegelsen vitrer vekk. Den kronologiske historien brytes opp med tilbakeblikk fra nåtiden.

Obrestad klarer å gi plausible forklaringer på hvorfor så mange ble fanget opp av AKP m-l.
- "Det var spennande!" (s. 7)
- "Det må finnes rettferd ein stad, eg meiner frå ein personleg ståstad, og ein utveg som gjer livet verdt å leva og det arbeidet eg utfører meiningsfullt." (s. 47)

Boken er en ukritisk legitimering av idéene bak AKP m-l. Selvsagt tas det et kraftig oppgjør med partiet, men i boken er det partiet og dets ledelse som er problemet. Noen tanker rundt om det var tilfeldig at partiet utviklet seg som det gjorde, hadde vært på sin plass. Boken faller således igjennom som en kommentar til sosialismen. Her mangler forfatteren den nødvendige kritiske avstand.

Den er imidlertid desto mer interessant med tanke på hvordan mennesker utvikler seg og lar seg fange opp av idéer og saker. Kanskje kommer den stormannsgalskapen som ifølge forfatteren ble partiets endelikt, som en konsekvens av kadrenes oppførsel og ukritiske holdning til bevegelsen? Kanskje kommer den som en følge av ideologien i seg selv?

Det fortelles historier om hvordan det ble samlet inn 10 000 kr på to dager og hvordan familier forpliktet seg til å gi 200 kr i måneden. Med 70-tallets pengeverdi. For en anmelder med røtter på sørlandet, går tankene til de lokale kristne vekkelsesbevegelsene. Obrestad lykkes med å skape en stemning som plasserer AKP m-l i tradisjon til andre religiøse bevegelser. Litt vektlegging av fornuftens betydning forstyrrer ikke dette inntrykket.

"I Oslo er me mange nok til at den politiske rørsla vår blir ein sjølvgåande maskin både åndeleg og sosialt." (s. 240)

Boken får også frem hvor viktig det er med en kritisk masse med troende. Det fungerer der det er nok mennesker til at man får den rette stemningen, men utenfor dette miljøet er det helt annerledes.

Obrestad skriver godt. Han er spesielt flink til å bruke bilder i språket:

"Så gjekk dei på toget, alle saman, og tøffa inn i morgonen mot det forjetta landet, det som dei tenkte skulle bli eit raudt og framtidig eventyr" (s. 95)

Boken lider på den andre side av og til av at samtalene blir litt unaturlige.

"Men forsyn deg nå med kaffi, nå er det min tur, eg må fortelja meir om Bellmann." (s. 71)

"Men kva skulle vera gale med det!" sa jentene i kor, og lo. (s. 245)

Det er ikke slik folk prater sammen!

Noe av det beste i boken er hvordan alle særhetene fra bevegelsen kommer frem i lyset. De var mer redd for militært angrep fra Sovjetunionen enn den verste forsvarshauk i Høyre eller Fremskrittspartiet. Ledelsen bestod hovedsaklig av menn for det var allmenn enighet om at kvinnene "... ikkje hadde eit skikkeleg ideologisk nivå for å kunna levendegjera teorien konkret, eller gjera greie for kommunistisk praksis." (s, 225)

Likhetstanken får også et skudd for baugen. Det var egne dokumenter for ledelsen og andre for de vanlige som ikke hadde nok kunnskap til å forstå alt. Sjølproletariseringen avsløres også. AKPerne var ikke i samme båt som vanlige arbeidere siden de kunne slutte når de ville.

Obrestads bok gir et godt bilde av en sekterisk, men betydningfull politisk bevegelse. Med tanke på de konflikter forfatteren personlig har hatt med partiets ledelse, er det imidlertid viktig å lese boken som et partsinnlegg og ikke en nøytral beskrivelse. Dette er sett fra siden til den undertrykte underklassen i partiet. Det kan jo tenkes at partiet ble så stort - sammenlignet med sine søsterpartier - på grunn av ledelsen. Og at det ikke er slik forfatteren gri inntrykk av, på tross av ledelsen.