Rubicon: Romerrepublikkens triumf og tragedie
Forfatter: Tom Holland
Oversatt av Jørn Roeim
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2006
336 sider, i tillegg illustrasjoner
Original tittel: Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic
Først utgitt I Storbritannia, 2003

Anmeldt av Tron Ingar Morstad

Forfatter Tom Holland har en Double First ved Cambridge og har jobbet med en rekke antikke forfattere. Verket Rubicon må ses på som representativt for den svingen tilbake til narrativ – d.v.s. fortellende – historie som har funnet sted i historiefagene de siste årene. Boken er preget av gode fargeillutrasjoner og oversiktlige fotnoter.

Boken handler som tittelen angir, om den romerske republikkens triumf, i form av erobringen av nesten hele den kjente verden, og dens tragedie, i form av borgerkrigen mellom Cæsar og Pompeius, som ødela den. Etter den cæsarianske seieren og drapet på Cæsar, omgjorde arvingen Octavian den romerske verden til et keiserdømme, om ikke i navnet, så i hvertfall i gavnet. Octavian-Augustus' "prinsipat" satte endelig en stopper for republikkens fem hundre år lange historie.

Fortellingen er spunnet rundt en rekke hovedaktører, som hver er med på å illustrere sider ved romerrepublikken, både ved den rollen de spilte og den de tildeles i boken: Sulla er diktatoren, Pompeius narren, Cæsar er opportunisten, og Kleopatra er fristerinnen. Mens Cato er republikkens samvittighet, er Clodius og Catilina skurkene, og den intellektuelle kjempen Cicero den tragiske, men også patetiske, skikkelsen. I slutten av boken ender den fryktsomme filosofen som et levende gravmæle over den bankerotte statsformens feil og mangler.

Åpningen er en velskrevet og suggerende tenkt rekonstruksjon av Cæsars beslutning da han står med legionene sine ved Rubicon: Krysser han den lille bekken, har han marsjert inn i romersk Italia med våpen i hånd, og stilt seg utenfor loven. Legger han ned våpnene, må han ganske sikkert møte som privat borger foran en fiendtlig domstol, vel forberedt av hans politiske motstandere hjemme i Roma. Han kan altså enten akseptere fornedrelse og vanære slik senatskollegene forventer av ham, eller gjøre det utenkelige: Erklære republikken krig og satse på seier. Her bryter Holland av fortellingen, og tar for seg noen historiografiske problemer, før han går inn i Romas samfunnstruktur.

Navnet på det første kapitlet kunne like godt vært tittelen på boken: ”Den selvmotsigende republikken”. At det var republikkens indre selvmotsigelser som til slutt skulle føre til dens sammenbrudd, er den røde tråden som Holland forfølger gjennom boken. Denne anskuelsen danner rammeverket for fremstillingen, med grunnlag i senatorens republikanske likhetsideal og det problemet for store skikkelser blant dem utgjorde.

Det faktum at republikken erobret hele verden, var en rett og slett ufattelig suksesshistorie for samtiden. Grekerne og syrerne hadde sett mange imperier oppstå og blomstre, men alltid gå under i løpet av en mannsalder. Men romerne holdt steinhardt fast hvis de først hadde tatt tak i noe. Det var derfor ironisk at nettopp republikkens erobringer like mye var en kilde til dens fall som til dens storhet. Grunnen til dette var den komplekse hierarkiske, men først og fremst balanserte, romerske samfunnsstrukturen. Dette blir beskrevet av Holland i mesterlig detalj. Romeraristokratiet - senatorene - hadde alltid blitt oppdratt til å jage etter ære og embeter i republikken. Men ekspansjonen førte til at ærespostene ble så enormt mye større. En prokonsul over Hellas var for alle praktiske formål landets eneveldige konge det tidsrom han satt. Verdensriket Roma kontrollerte, kunne ikke lenger styres som den kommuneforsamling byen hadde startet som, men var avhengig av mektige prokonsuler i fjerne verdensdeler som ble hyllet som konger. Senatet begynte å miste kontrollen - Italia var problem nok i seg selv, og Forbundsfellekrigen var et tegn på dette. At Pompeius, Cæsars rival, ble hyllet som en gud i de erobrede hellenistiske kongerikene et annet. Dette, sammen med for tidligere tider ufattelige rikdommer tatt fra stadig nye erobrede folkeslag, førte til at personlig fiendeskap eller senats-kiv kunne utløse borgerkrig mellom romerne, for det som stod spill var nå ekstremt mye høyere - og i tidsrommet Holland behandler, fra ca 100 f.kr. til år 1, ville det være synonymt med verdenskrig.

Samtidig kunne den gamle interne klassejustisen i aristokratiet utøve en helt utrolig kontroll. Republikanerne anså den erfarne generalen Pompeius som en god borger, fordi han gjorde som flertallsbeslutningen til de militære amatørene i Senatet krevde. Han ga opp sin gode militære posisjoner og satset alt på ett terningkast i slaget med cæsarianerne ved Pharsalos, som dermed endte med katastrofe for senatspartiet (s 257). Grunnen var igjen at Pompeius helst ikke måtte overstråle de andre senatorene. Det som før hadde vært republikkens styrke, flertallsbeslutningene og det kollektive ansvar, var altså i det siste århundret av republikkens levetid blitt dens primære svakhet på grunn av prestisjejag og misunnelse. Holland lar oss forstå at Cato var den siste virkelige gammel-republikaner, men at han allerede var en levning fra en forgangen tid.

Forfatteren peker også på hvordan noen skikkelser i tillegg hadde lyst opp en farlig og potensielt revolusjonær vei: Først og fremst folkevennene brødrene Gracchus, og generalen Lucius Sulla, som alle handlet på tvers av Senatet. Sulla marsjerte endog mot Roma, som Cæsar skulle gjøre årtier senere. Og det er republikkens problemer med alle de som i sin personlige æres navn tok opp arven etter Sulla eller graccherne – Cæsar, Pompeius, Augustus og Marcus Antonius - den fortellende delen av boken handler om . "Den selvmotsigende republikken" skapte selv klimaet og forutsetningene for den type menn som skulle komme til å avskaffe den. Det er her, etter at en grundig, men lettfattelig analyse av romernes samfunn, historie og statsliv i revolusjonshundreåret er presentert, at Holland tar opp tråden han startet med. Vi er igjen tilbake hos Cæsar ved Rubicon, hvor den brutale og blodige sluttfasen av republikkens styre innledes.

Holland skriver ekstremt godt. Stilen hans er engasjerende og fremstillingen er like lett som kompromissløst informativ. Leseren gis ikke mye sjanse til å legge fra seg boken før man har fått vite hva som skjer med den skamløse Clodia, konspiratøren Catilina, eller for den saks skyld utgangen på på hele det verdenshistoriske dramaet som var den romerske republikkens dødskramper. Spesielt godt og spennende er kapitlet om Sulla og stridene i det sør-italienske Campania under Forbundsfellekrigen. Sulla er viet veldig mye oppmerksomhet, og dette er også på sin plass: Han var som sagt den første romerske general som marsjerte mot hjembyen og skapte presedens for autokratisk militærstyre. Forfatteren har også et par pene stilistiske ess i ermet: Han gjør for eksempel god bruk av gjensidig ekskluderende begrepspar for å illustrere detaljer, som på side 12. Boken er preget av kraftig kildebruk, og hviler grunnstøtt på Hollands store sakkunnskap. Hva vi ser er en blanding av romersk idehistorie og sosiologi med politisk historie og personlige portretter – man lærer virkelig noe, uten at det noen gang blir tungt og kjedelig. Samfunnsanalysen er så dyktig blandet med spennende fortelling at man sjelden merker den lærde dybden i og enorme arbeid som åpenbart ligger bak i boken. Det er med andre ord en bok for enhver leser. Den eneste lille kritikk som kan hevdes fra anmelderplass, er at han gjerne kunne brukt litt mer tid på begrepsanalyse, i den betydning at han kunne ha presenterer kjernebegrepene i det romerske statslegemet, som "dolor", "gravitas" og "auctoritas" ved navn. Dette gjøres for så vidt indirekte, og man taper ikke mye på å mangle navnene, det hadde bare vært ryddigere.

Boken preges dessverre av en hel rekke skjemmende mangler, som først og fremst kan beskrives som slurv, men dette er for så vidt ikke et trekk ved verket selv. Det må utvilsomt påregnes utgiverne av den norske utgaven, Gyldendal Forlag. Det første man legger merke til, er en rekke grove trykkfeil i form av feilstavelser og punktueringsmangler (s. 81, 95, 112, 116, 150, 197, 201, 266, 306, 323).

Deretter har man tilfeller av det som er åpenbare og lite dugelige direkteoversettelser fra engelsk. På side 199 får man høre om innrykk av "tyske krigergjenger", og uten å ha originalen i hånde, så kan man ikke annet enn å anta at dette er en direkteoversettelse av "Germanic -" eller "German warbands". Og en germaner og en tysker er det nå ganske stor forskjell på. At ptolemeer-dynastiet også omtales som "ptolemikerne" (er det snakk om en ideologisk retning?), og med det svært fantasifulle "ptolemaiosene" (!), faller i samme kategori (s. 262, 297, 301). Man har da alltid lært "ptolemeerne". Dette er faghistorisk sett meget svakt readaksjonelt arbeid fra forlagets side. Uttrykket "halv-verdenen" (s. 66) som brukes om nattmiljøet i Roma, høres også ut som en direkteoversettelse av det franske "demi-monde", som er gått inn i engelsk språkbruk for å beskrive en nattlig, halv-kriminell underverden. Og er Cæsars ”passivisering av Gallia "the pacification of Gaul"? At det blir oppgitt at Milo og Caelius var blitt så gode venner at da sistnevnte manglet sirkuspantere, fikk Caelius noen ekstra av Calius (s 239) , er også slarv.

Noen feil er derimot mer humoristiske: At Cæsars' galliske motstandere veneterne i Bretagne var en flåtemakt er en ting, men når de senere omtales som "venetianerne" (s. 276) er det vel å sette dem litt høyt! Er dette nok en direkteoversettelse fra "venetians" eller "venetans"? Likeså får man høre om Castro's (!) tempel i Roma. Det spørs hva de ærverdige greske guddommer Dioscouri hadde sagt om å bli identifisert med den cubanske diktatoren!

Verre og mer alvorlig er de faktafeil som er gjort. Kimbrernes invasjon rundt år 100 f.kr. blir beskrevet som en forferdelig horde på tre tusen mann. At kimbrerinvasjonen, en av de verste trusler republikken opplevde, kun skulle bestå av trekvart av en legion? Man har da alltid lært tre hundre tusen, har man ikke? I Livius' Periocha, bok 68, 6 oppgis følgende tall: 160 000 drept, 60 000 fanget: Altså betydelig nærmere tre hundre tusen enn tre tusen. Dette er igjen noe jeg - uten originalen i hånd - velger å tro er en forlagsfeil, da man vanskelig kan forestille seg at en akademiker med en Double First fra Cambridge kunne ha begått den. Selv uten fagkunnskap skulle det ha ringt en alarmklokke hos den som måtte være ansvarlig. Kronfeilen, derimot, finnes i appendikset. I kronologien oppgis Romas mytiske grunnleggelse til år 735 f.kr, og her er man inne på et regelrett kjetteri av uvitenhet for antikk-kjennere. Året er 753 f.kr., og belegget er å finne i Chamber’s Dictionary of World History. Dette er tydeligvis en skrivefeil, men en viktig en.

Oversetter- og skrivefeilene er uheldige, for i det store og hele holder Jørn Roeim et godt språk, dertil et meget godt språk. Riktignok burde noen engelske lånord eller -idomer (igjen direkteoversettelser aller -anvendelser) som "turn-off" og "så 1800-talls" burde vært unngått. Det virker simpelt. Men det skal sies at han behersker kunsten å oversette slik at fortellingen balanserer mellom en lett, moderne lesbarhet og det opphøyde alvor en romersk senatstale krever; i sine beste deler når han den kjente populærhistorikeren Grimbergs nivå.

Jeg kan kun konkludere med at Gyldendal ikke har gjort jobben sin, da en litt mer nøysom korrektur latterlig lett kunne ha hindret det aller meste. Siden boken virker som en satsing, burde forlaget holdt seg for gode til dette. Dette forekommer jo ikke i universitetsbøker. Problemet er nemlig ikke så overfladisk at det handler om å fornærme eventuelle fagkjenneres estetiske følsomhet. Det er heller det at de ikke behandler et stort verk med den respekt det burde hatt krav på; men mest av alt er problemet at de misinformerer lesere fra lekmanns side angående en avgjørende epoke i Europas kulturhistorie. Holland hadde fortjent bedre.

Konklusjon:

Likefullt må man i det store og hele gi full pott for dette verket. Selv om man som anmelder uheldigvis er nødt til å påpeke feil og mangler, er dette som sagt en særdeles god bok, som uten unntak anbefales alle og enhver med noen interesse for Roma, eller bare for en god fortelling. Det er mulig at det ikke står noe der som antikk-faglige ikke vet fra før, men jeg tror også at de ville lest denne boken med stort utbytte, og eventuelt nikket gjenkjennende til noe sånt som Ciceros moralske svakhet. Wikipedia beskriver den som en historisk klassiker. Det vil jeg si meg enig i; men den er samtidig en ”lure-klassiker” – handlingsstrukturen er like fengslende som drivende, og sidene går unna i forrykende tempo. Som konklusjon vil jeg si at det er en lærd bok, men ikke for lærde, og det er en riktig republikansk utgivelse, da den kan komme hele folket til gode. Anbefales alle.