Kategorier:
Søk i anmeldelsene
Månedsarkiv:
Statsministerkuppet av Harald Berntsen
Harald Berntsen forteller om hvorfor Einar Gerhardsen ble statsminister istedenfor Johan Nygaardsvold og Paal Berg. Jeg lurer på hvorfor boken er utgitt.
Av Per Aage Pleym Christensen, 27. Juni 2007, kl. 10.29

Tittel: Statsministerkuppet. En politisk thriller fra norsk virkelighet mai – juni 1945
Forfatter: Harald Berntsen
Sider: 124
ISBN: 9788230700020
Utgitt: 2006
Forlag: Centrum norsk forlag

StatsministerkuppetBerntsen har tidligere (1991) gitt ut en ruvende biografi om Johan Nygaardsvold, statsminister 1935 – 1945. I denne boken følger han dramaet sommeren 1945, da Arbeiderpartiets sentralstyre avsatte sin egen statsminister gjennom 10 år, og valgte å støtte en samlingsregjering med borgerlig flertall (basert på valgresultatet 1936) med høyesterettsjustitiarius Paal Berg som statsminister. Slik skulle det ikke gå. Som kjent endte det med at Oslos ordfører Einar Gerhardsen 25. juni 1945 ble statsminister i en samlingsregjering med sosialistisk flertall. Dette innledet den 20 år lange Gerhardsen-epoken i norsk politikk. Samtidig med at Gerhardsen avsatte Nygaardsvold og utmanøvrerte Paal Berg skjøv han også tilside Aps valgte leder Oscar Torp.

I denne lille boken utgitt på Centrum norsk forlag følger Berntsen dramaet så å si fra dag til dag. Forfatteren skisserer løst bakgrunnen for striden; Nygaardsvold var mannen som ikke ville bli statsminister, og som den valgte partiledelsen i Ap med Martin Tranmæl som førende figur ikke ville ha. Men Tranmæls syndikalistiske linje endte i 1930, og Ap slo inn på en mer parlamentariskbasert reformkurs. Dette ledet partiet frem til kriseforliket med Bondepartiet og regjeringsdannelse i 1935. Først 10 år senere kunne Tranmæl-yndlingen Gerhardsen krones som Ap-leder og statsminister.

Med Stortinget oppløst, partiene forbudt og regjeringen i London-eksil kunne Aps ledere jobbe med sitt utenomparlamentariske prosjekt i ly av okkupasjonen. Gjennom motstandsarbeid og krigsfangenskap på Grini kunne ”gode menn” smi renker og legge planer. De samlet seg i Kretsen, senere Hjemmefrontens ledelse, og krevet midtveis i krigen at regjeringen som rømte måtte avsettes, og Stortinget av 1936 ikke måtte komme sammen igjen. En ny regjering skulle på fritt grunnlag (dvs. uten Stortinget) lage ny konstitusjon og avholde nye valg. Et nytt system for en ny tid.

Norge fikk ingen korporativ forfatning med sterke menn i ledelsen, og kun 2 – 3 partier å velge mellom. Selv om Tranmæls anti-parlamentarikere erobret makten klarte de ikke å fjerne det parlamentariske systemet. Selv om Stortinget var ”i eksil” helt til Kings Bay-debatten i 1963. I boken skildres hvordan de ulike aktørenes fra dag til dag i perioden 8. mai – 23. juni 1945.skiftet standpunkter til de viktige konstitusjonelle spørsmålene.

Siste setning i kapittelet Bakgrunn oppsummerer nokså presist forfatterens ærend: ”Nygaardsvold var brukt og kunne kastes.” Johan Nygaardsvold kom ikke tilbake til Norge før 31.mai 1945. Da hadde Aps ledelse allerede gjenopptatt sitt arbeid, med Gerhardsen som leder og Tranmæl som slipper av prøveballonger i Arbeiderbladet. Selv om det var fattet et vedtak om at statsministeren skulle være en del av sentralstyret, var det ingen som husket dette vedtaket da freden kom. Selv efter at Nygaardsvold var tilbake, tok det tid før han ble bedt om å møte. Og han ble aldri bedt av partiledelsen om å stå i spissen for en ny regjering. Han ble effektivt og brutalt plassert på sidelinjen.

Berntsen har også gitt ut en biografi om Per Borten (statsminister 1965 – 71), og stilte som betingelse at forlaget skulle nyutgi hans Nygaardsvold-biografi. Så hvorfor denne lille ”thrilleren” om forsommeren 1945? Temaet er godt og grundig belyst i Nygaardsvold-biografien I malstrømmen.

Selv om det er spennende å følge dramaet som innledet Aps lange makthegemoni, betyr ikke dette at boken står på egne ben som annet enn nettopp en thriller. Bokens innledningskapittel gir ikke noe uttømmende forklaring på de ulike aktørenes innbyrdes (motsetnings)forhold, kun en skjematisk beskrivelse av forholdet mellom stortingsgruppen og de utenomparlamentariske kreftene med røtter i Fagopposisjonen av 1911. Dermed er ikke dette noen bok for nybegynnere uten spesielle forkunnskaper om norsk politisk historie før, under og efter 2.verdenskrig. Muligens kan den fungere som appetittvekker til å gå bak det offisielle glansbildet av disse årene, noe som denne anmelder vil anbefale alle som er interessert i historie, norsk politikk og samfunnsforhold å gjøre. Boken har ingen direkte anbefaling av videre lesning, men en bra oversikt over kilder og utvalgt litteratur.

Som kuriositet kan nevnes at den aller siste siden i boken er innholdsfortegnelsen.


Del denne bokanmeldelsen på:
Forfattere: