Tittel: Gudenes fall
Forfatter: Cornelius Jakhelln
Utgitt: 2007
ISBN: 9788202257866
Sider: 427
Forlag: Cappelen

Gudenes fall er vinner i den store nordiske romankonkurransen, og altså kåret til beste norske samtidsroman av 130 innsendte manuskript. Det betyr at boka blir utgitt på Cappelen i Norge samt på Bonnierforlag i Danmark, Sverige og Finland. Det er synd at den ikke kommer ut på Island i samme slengen ettersom romanen bygger på norrønt mytologisk tankegods, og viktige deler av handlingen foregår på Island. Islendingene kan sine sagaer og det gamle mytestoffet, og det hadde vært interessant og sett deres reaksjoner på en sofist av en Odin og et moderne ragnarok.

Handlingen er som følger: I år 1000 da Norge ble kristnet, flyttet gudene, kjempene og dvergene ned i Underheimen. En småfornærmet Odin røyker sigar og drikker rom, og følger med på menneskenes utvikling gjennom et fjernsynsapparat. Han planlegger hevn over menneskenes svik og gudenes tilbakekomst ved tusenårsskiftet. Sølvdvergen Hornboe blir sendt til Reykjavik i forveien, og etter hvert dukker flere av gudene opp i hovedstaden. Dvergen Regin har i mellomtiden arbeidet med å skape en hær av roboter eller bionter som skal utrydde hele Åsgård og gi ham Odins trone. Hele handlingen kulminerer med biontenes angrep på Reykjavik, og et ragnarok ganske likt det vi leser om i Voluspá. Romanen ender med gudenes fall, men i prologen stiger den grønne jorden opp igjen, og gudene er midt i en forrykende fotballkamp.

Jeg liker ideen godt: De norrøne gudene har trukket seg tilbake, og Odin har viklet seg inn i filosofiske problemstillinger i påvente av oppstigningen. De norrøne gudene har alltid blitt beskrevet med menneskelige fakter og i en mindre opphøyet stil. Forfatteren tar dette enda lengre ved å gi dem kallenavn (”Åddis” for Odin og ”Tordengutten” for Tor ...), og ved å gjøre dem til stand-up komikere og fotballspillere. Dialogene og konfliktene dem i mellom blir dessuten beskrevet i detalj. Mens islendingsagaen er knapp og morsom på grunn av sine brutale underdrivelser, er sagaromanen Gudenes fall plaprete og faktisk også skrevet på talemål i overveiende grad. Alt blir veldig eksplisitt, og det er ikke så mye å stoppe opp ved og tenke over. Jeg er sikker på at jeg hadde likt boka bedre hvis jeg bare fikk lese den raskere – og det som hindrer meg er språket.

Språket
Mesteparten av teksten er sett fra Odins perspektiv og skrevet på sørlandsdialekt, inkludert de engelsk uttrykkene. Ellers er bokmål brukt, ispedd en del ord med muntlig skrivemåte, og urokråka Loke har selvfølgelig fått et dansk talemål lagt i munnen – det vil si dansk talemål i skrift. Dette er Odin i 1. bok [kapittel]:

”De er sjipt å de er sjitty, men så gått som ingen a døggerniktene jei har latt utvikle bryr sei me å spørre vor di kommer fra, vem som har jort di, å a vilken grunn” (s. 37).

Personlig kan jeg ikke tenke meg noe mer slitsomt enn en roman skrevet på sørlandsdialekt. I tillegg er den holdt i en sprengtøff tone som ikke imponerer eller underholder meg i særlig grad. I islandsk krimlitteratur snakker ofte de tøffeste fyrene islandsk ispedd en del engelsk – og alt er gjengitt med islandsk skrivemåte. Det kan gi trøkk til teksten, kanskje helst fordi virkemidlet er brukt i noen utvalgte replikker. Man kan si at skriftspråket har brutt sammen i Gudenes fall, ettersom talemålet har tatt over, og det kan godt være at forfatteren har en språkpolitisk fane bak teksten. Denne fanen skulle jeg i så fall gjerne visst mer om. Språket er kanskje überironisk, tøft og en brokket fremtidsvisjon, men jeg vet i hvert fall følgende: Det tar tid å lese og det er utmattende.

Samtidsroman
Er det språket som gjør dette til en samtidsroman? Er det overmotet til dvergen Regin og hans laboratoriumsskapte roboter vi skal se og lære av? Er det en kritikk av underholdningsindustrien? Eller en pekepinne om at vi bør bøye oss for det som er større, høyere enn oss selv? Jeg vet ikke om jeg ser at boken sier noe nytt om samtiden min.

Alle de intertekstuelle referansene til for eksempel islandsk samtidslitteratur, musikk og film er med på å gjøre teksten samtidig. Men selv om jeg ”tar linkene”, kan jeg ikke si at det skjer noen form for meningsutvidelse i form av nye perspektiver, sammenhenger eller tanker. Det er interessant når teksten får flere lag, som når Balder vasker føtter og rir på esel (137). Teksten viser på en morsom måte at Balder er en Jesus-figur, og jeg skulle gjerne sett at teksten hadde flere liknende løsninger. Selv opplevde jeg ofte teksten som mange ”tomme” henvisninger i et alt for dvelende språk. Det blir spennende å se hva våre skandinaviske naboer får ut av romanen og dens samtidighet!