Tittel: Pol Pots smil
Forfatter: Peter Fröberg Idling
Utgitt: 2009
ISBN: 9788202286682
Språk: Bokmål
Sider: 336
Forlag: Cappelen Damm

Kommunismen har i det store og hele sluppet lettere unna historiens domstol enn nazismen og fascismen. Eller som forfatterdebutanten Peter Fröberg Idling sa det, i et av de mange intervjuene han har gitt den siste tiden: ”Vãlviljan som dõdar ãr så mycket svårare att fõrhålla sig till ãn en hatideologi som nazismen.” Den svenske, høyreorienterte tankesmien Timbro undersøkte for noen år siden ungdommens kunnskaper om kommunismen og dens grusomheter. Resultatet var nedslående, og det ble ikke bedre da Timbros åndsfrender i Civita undersøkte forholdene her hjemme. Denne boken går inn på dette kollektive erindrings- eller fortrengningsproblemet på en litt annen måte: I 1978 – det siste året av Røde khmers redselsvelde - dro fire venstreradikale svensker på en politisk pilegrimsreise til Kambodsja, og kom hjem fulle av lovord om revolusjonen. Nær 30 år senere går Frõberg Idling opp deres spor og oppsøker dem for å finne ut hva de i dag tenker om det som for ettertiden er blitt stående som et av verdens verste massemordregimer.

Boken ble en braksuksess i Sverige. Om det skyldes den høyst litterære, suggestive skrivestilen skal være usagt. Teksten er inndelt i korte, nummererte avsnitt, og hopper frem og tilbake i tid mellom flere hendelsesforløp. De viktigste av disse er Pol Pots personlige biografi, fra de mislykkede studiene i Frankrike på 50-tallet til fallet fra til de siste leveårene på 90-tallet, i tillegg til det vi kan kalle den kambodsjanske og indokinesiske ”makrohistorien”, samt forfatterens egen reise gjennom fortidens dokumenter og nåtidens Kambodsja (Fröberg Idling har selv vært engasjert i hjelpearbeid i landet.) Det hele har et klart collage-preg; enkelte avsnitt består utelukkende av kommunistiske slagord i kapitélskrift, som en slags stumme utrop i teksten.

Vi er etter hvert blitt vant til denne typen virkemidler i sakprosaen. Fungerer det her? Tja. Enkelte avsnitt er rent prosalyriske og fiksjonelle, som når forfatteren drømmer at hans eget hus blir omringet av khmer-soldater. Kanskje blir det litt i meste laget når en torturskildring fra et av khmer-regimets fengsler oppløser seg i pseudo-modernistiske brokker av ord. Og hvorfor må alle avsnittene om Pol Pots livsløp innledes med ordene (som et flimmer hvitt)? Forfatteren er best der han bruker mer konvensjonelle, retoriske virkemidler, som når han ironisk setter khmer-regimets utallige ofre opp mot den svenske delegasjonens anelsesløshet:

”Forblir man i statistikkens verden hadde allerede 1 330 000 mennesker dødd da det svenske flyet gikk inn for landing i Pnom Penh.

De dødes navn ville ha fylt 13 500 boksider som dette, eller om man heller vil, 24 bøker på denne størrelsen.”

Ser man bort fra den til dels personlige formen, er det en grei skildring av begivenhetene vi får her. Forfatteren har det storpolitiske helhetsbildet på det rene: Det var det komplekse triangelforholdet mellom Vietnam, Kambodsja og Kina som – med en viss innblanding fra USA - gjorde khmerens maktovertagelse mulig. Det samme maktspillet felte dem fire år senere. Selv om tiden før og etter Pol Pot er behørig dekket, er fokuset likevel på de forferdelige årene da byfolk ble jaget ut på landsbygda, og så mange som tre millioner kambodsjanere kan ha sultet i hjel eller blitt drept av regimet. At kommunismen, som var et ektefødt barn av industrialismen, her ble forvandlet til en slags bakstreversk bonde-ideologi, er et av de ironiske poengene som godt kunne ha vært bedre utdypet i teksten.

Peter Fröberg Idling får uansett frem den ufattelige kunnskaps- og hjelpeløsheten hos dette regimet – i et land som var så fattig at selv noe så banalt som en kulepenn var et symbol på at man tilhørte partieliten. ”Hvordan jeg enn snur og vender på det,” skriver han selv, ”så kan jeg ikke si annet enn at Demokratiske Kampuchea er ett av de verste, kanskje det verste regimet i moderne tid.” Kanskje oppsummeres alt dette i anekdoten om helikopteret: Noen partifunksjonærer hadde funnet noen forlatte amerikanske helikoptre på et jorde. Ingen av dem var i stand til å fly dem, så man besluttet seg for å søke hjelp hos en kambodsjansk pilot som i kraft av å være ”intellektuell” var blitt jaget ut på rismarkene. Han stilte beredvillig opp for å vise en slik luftfarkost skulle brukes – og benyttet sjansen til å rømme til Thailand.

Men poenget med boken var altså å oppsøke de fem svenskene som reiste til ”Demokratiske Kampuchea” for tre tiår siden, konfrontere dem med deres standpunkter den gang og spørre hva de synes nå. Og det lykkes forfatteren i liten grad med. Jan Myrdal, celebriteten i det svenske reisefølget, nektet å la seg intervjue i forbindelse med boken, og henviste i stedet til sine tidligere uttalelser. De kan kort oppsummeres slik: Pol Pot var brutal, men alle revolusjoner er blodige. Sultkatastrofen var egentlig USAs skyld, og Kambodsja var dessuten et fyrtårn for alle små land som ville stå opp mot imperialismen. Med andre ord gammelt nytt fra ytterste venstre.

Bare to av de fem var i siste instans villige til å stille opp – Hedda Ekerwald og Gunnar Bergström. For førstnevntes vedkommende kommer det aldri lenger enn til besøk med kaffe og småkaker, fremvisning av film og apologetisk tåkeprat om forskjellen mellom strukturell og revolusjonær vold, før Ekerwald sender en mail der hun forklarer at Røde khmers politikk nok kan beskrives som ”stalinistisk terror”, men ikke folkemord. Gunnar Bergström er den eneste som stiller prinsipielle spørsmålstegn ved kommunismen som ideologi, og spør hvorfor alle kommunistiske utopier har sporet av.

Det er et magert resultat. Likevel er stofftilfanget så spennende og variert at man som leser har like lett for å glemme bokens egentlige formål som forfatteren tilsynelatende har hatt. Teksten ivaretar en god balanse mellom mikro- og makroperspektiv; de ofte dramatiske øyenvitneskildringene blir satt inn i en forståelsessammenheng der forfatteren gang på gang understreker at han ikke ønsker å presentere noen svart-hvitt fasit på historien. Ikke minst får han frem hvordan venstresidens khmer-entusiasme på 70-tallet var forståelig, med tanke på det vanstyret landet hadde vært utsatt for, først under den nokså udugelige og brutale Sihanouk, siden under den enda verre etterfølgeren, general Lon Nol.

Kanskje, kan man si, burde Pol Pots tilhengere i Vesten visst bedre alt da. I 1978 var grusomhetene godt dokumentert (selv om de ble trukket i tvil av f. eks. Noam Chomsky, hvis analyse av nyhetsdekningen er tema for en av denne bokens mange interessante ekskurser.) De Pol Pot-slagordene som stadig dukker opp i teksten viser i hvert fall at veien til det røde helvete var brolagt med svært så utvetydige intensjoner: ”Kollektivet bestemmer, individet bærer ansvaret!” ”Å redde deg er ikke en gevinst, å miste deg er ikke et tap!” ”Bedre å drepe en uskyldig ved en feil, enn å redde en fiende!”

Underholdende er det i hvert fall – hvis man kan tillate seg å bruke en slik karakteristikk, temaets alvor tatt i betraktning. Den som blir stående æreløs igjen er Jan Myrdal, som altså etter tredve år nekter å ta noen egentlig selvkritikk.. Med sitt syn på historiske og moralske sannheter er denne mannen sannelig noe for seg selv. Ja, kanskje burde han rett og slett ha vært invitert til Lillehammerfestivalen?