Og jeg må innrømme at det er dette noe vanvittige som tiltaler meg. Helt siden jeg fikk Harens år i gave og møtte journalisten Vatanen, som støter på en hare og tar oppgjør med sitt eget traurige liv, til jeg dumpet borti Direktør Rellonen og Oberst Kemppainen og deres kollektive selvmordsodyssé i Kollektivt selvmord, har jeg latt meg fascinere og forføre av språk, handling og personer hos Paasilinna.
Hva er det som gjør at jeg faller slik for persongalleriet hos Paasilinna? De er jo noen snodige figurer med en atferd langt utenfor det vanlige? Jo – jeg kan på et eller annet vis relatere meg til dem. Midt oppe i vanvittigheten, midt oppe i de sprelske, og til tider bisarre, eksentriske handlingene og tankene deres, er de så voldsomt menneskelige. De kjemper de samme kampene, slites mellom de samme motpolene, er under det samme presset og konfliktene som mennesker flest. Her er de klassiske konfliktene mellom individ og samfunn, mellom tro og tvil, skyld og uskyld, godt og vondt.
Og i tillegg er det som om jeg kjenner dem igjen. De minner meg om de personlighetene som befolket det vesle stedet jeg bodde på som barn. Frisøren med brennevinsånde og snuskete fantasi, fiskehandleren som aldri var edru og presten som hadde seg med kona til klokkeren. Om man skulle tro ryktene. Med andre ord; Paasilinnas personer er liksom tegnet som et barn ser dem. Ikke med alle de nyansene av personligheten de sikkert hadde, men med vekt på det spesielle, det snodige og aparte. Og ikke minst; drevet av fikse ideer. Hovedpersonene minner litt om Ibsen’s Brand – uredde, besatte og uforsonlige, men med en helt annen menneskelighet. Med svakhet i bøtter og spann. Varme. Og kjærlighet.
Slik tegner Paasilinna levende mennesker. Mennesker av kjøtt og blod, mennesker vi alle kjenner igjen fra et eller annet sted. Men i utkantene. Og med en normal galskap. Ikke av den typen som er indusert av traumer og elendighet, men av det slaget som mennesker tyr til når verden blir drepende, når vi opplever en langtrukken strangulering fra byråkrati, konformitet og sosial kontroll. Galskapen som opprør, som uttrykk for å ta sin skjebne i egne hender og la det stå til.
Denne historien om prosten Huuskonen og hans venn bjørnen Faen aka Dægern har alt som kreves.
Prosten mister alt fra tro til hus, hjem og kone. Men vinner en venn og et liv.
Dette er en roadtrip av verdensklasse, fra karrige nordlige Russland til stekhete Malta. Gjennom vodkadis, bastu og vinterhi, følger vi Huuskonen og hans nye venn(er) i en ellevill alvorlig historie.
Jeg vil ikke avsløre for mye, men Huuskonen oppnår kommunikasjon med verdensrommet, overvintrer sammen med en bjørn og en forsker, gjør rent bord på økumenisk kongress på Malta, havner i fengsel og …
En tragisk farse med høyt tempo, et ettertenksomt og samtidig piskende språk som beskriver det determinerte enkeltmennesket. Og tidvis med passasjer som inneholder mye visdom om livet i sin enkelhet:
”På svalen satt en naken russisk kvinne som greide sitt rene hår, ved siden av en gråbrun bjørn som børstet pelsen sin, og på trappa nedenfor satt to finske rødlette menn som drakk øl og spiste salte smørbrød. Oskari Huuskonen stakk stortåa ned i den røde jorda og tenkte at så enkle er virkelig de lykkelige stundene i livet.”
Kan det sies bedre?
”Prosten og hans forunderlige tjener” anbefales på det sterkeste. Ikke minst fordi det er en historie som får oss til å le av – og med – Huuskonen. Og oss selv.