Tittel: Riverton. Sven Elvestad og hans samtid
Forfatter: Bernt Rougthvedt
Utgitt: 2007
ISBN: 978-82-02-24724-9
Sider: 480
Forlag: Cappelen

Fortsatt fremgangsrike Bernt Rougthvedt får i sin brageprisnominerte biografi frem imponerende mye nytt om mennesket Sven Elvestad og hans samtidsmiljø. Samtidig undervurderer han imidlertid både Elvestads forfatterskap og krimsjangeren.

Det er en formidabel utfordring i 2007 å skulle skrive en historisk biografi om forfatteren og journalisten Sven Elvestad (1884-1934). Elvestad, omtrent like godt kjent under sitt alias Stein Riverton, var de siste 25 år av sitt liv en av Norges mest berømte krimforfattere og et kjent navn også i en rekke andre europeiske land. Han ble en mye omtalt og omstridt mann i sin samtid, og etterlot seg ved sin tidlige død en enorm produksjon av skjønnlitterære bøker så vel som journalistiske intervjuer og andre artikler. Elvestad døde imidlertid barnløs og enslig, og i papirbunkene etter ham lå verken noen memoarer eller dagbøker. 73 år senere er det siste mennesket som kjente den myteomspunne forfatteren for lengst borte.

For å skille myter og rykter fra realiteter og bygge opp en troverdig biografi på et slikt kildegrunnlag, kreves det en sjeldent tålmodig, kunnskapsrik og kreativ forfatter. Det har boken fått i Bernt Rougthvedt. Porsgrunnsmannen har etter sitt hovedfag i religionshistorie (med hovedoppgave om kirken i Oldtiden!) møysommelig omskolert seg til å bli ekspert på norsk mellomkrigstid. Og fikk 48 år gammel et nasjonalt gjennombrudd da han sammen med en medforfatter i 2004 utga en mye omtalt biografi om frontkjemperen Per Imerslund. ¹ Rougthvedt antas etter dette å være en av Norges ledende spesialister på de nazivennlige subkulturmiljøene også Sven Elvestad tilhørte. Det knappe forfatterportrettet i omslagsarket gir ingen svar på spørsmålene man umiddelbart stiller seg angående Rougthvedts kompetanse på kriminallitteratur. Men all den tid han nylig også har versert som forfatter av teatermanus innen genren ², er det jo nærliggende å tro at Rougthvedt har både interesser og kunnskaper også i den retning. Man åpner kort sagt med både spenning og forventninger hans første soloopptreden i bokform, vel vitende om at den i mellomtiden også er blitt beæret med en brageprisnominasjon.

397 tekstsider senere kan det konstateres at det ligger en sjeldent stor og god arbeidsinnsats bak denne boken. Rougthvedt følger årets norske biografimote med å gjøre boken tilgjengelig for allmennleseren og samtidig interessant for fagleseren, gjennom å skyve noen av de mer avanserte eller detaljerte drøftingene over i omfattende sluttnoter. Dette metodiske grepet fungerer også her bra, og vil forhåpentligvis bli etablert rutine i fremtidens biografiskrivning. Med norsk som bifag skriver Rougthvedt lettere og med bedre språklig konsekvens enn langt de fleste norske fagbokforfattere. Det går svært mange sider mellom feilstavninger og andre skjemmende slurvefeil i denne boken. Forbiholdt to stk ganske morsomme uautoriserte nye ord med noe uklart innhold – ”poetokrat” og ”valutasvin” – er forfatteren også forbilledlig klar i sin egen kommunikasjon med leserne. ³ Faghistorikere kunne kanskje ønsket seg noe klarere inndeling av faser i Sven Elvestads liv. Den fleksible inndelingen med 20 kapitler og fire til tretten underoverskrifter under hver av dem, fungerer imidlertid bra nok til at dette får sies å være et rent smaksvalg. Det samme gjelder beslutningen om å innlede med Elvestads plutselige død, for så å gjennomgå hans livsløp fra fødsel til død i mer tradisjonell kronologisk rekkefølge. Rougthvedt holder god distanse til det tidvis svært engasjerende stoffet han behandler, og fremstår aldri som forutinntatt eller tendensiøs verken for eller mot bokens hovedperson.

Bok eller biografi?
En hver biograf må raskt ta stilling til spørsmålet om hvor sterkt fokus man skal sette på sin hovedperson. Dilemmaet kan være stort, særlig hvis man skriver om for lengst avdøde personer. På den ene siden forutsetter det en del kontekst om hovedpersonens samtid for at en allmennleser skal kunne nyttiggjøre seg en slik bok. På den andre siden er risikoen stor for at boken med for mange kontekstopplysninger faller av sitt biografispor. Det kjennes tidvis som det er i ferd med å skje, når det her kan gå side etter side uten at man ser navnet til hovedpersonen nevnt. Flere ganger i bokens midtdel spør man seg også om det er Elvestad eller hans venn Nils Kjær som egentlig er hovedpersonen i denne biografien. Boken kunne trolig blitt mer oversiktlig og fått et klarere fokus, hvis noen av Rougthvedts tidvis vel utfyllende personpresentasjoner hadde vært plassert som faktaportretter i et appendiks i stedet for i hovedteksten. Rougthvedt annonserer imidlertid alt gjennom boktittelen at han vil skrive en bredvinklet kontekstbiografi snarere enn å sette et smalt mikroskopfokus på Elvestad. Det er både ut fra tiden, mannen og kildesituasjonen et naturlig valg, og Rougthvedts funn om personer og miljø i kretsen rundt Elvestad gir viktig innsikt om deler av mellomkrigstidens norske kulturelite. Tross noen kortvarige avsporinger, kommer Rougthvedt seg dessuten alltid innen rimelig tid tilbake på hovedsporet gjennom Elvestads liv og virke. Selv om det kan argumenteres for at Riverton er mer vellykket som bok enn som biografi, må konklusjonen således bli at forfatteren holder seg trygt innenfor rammene til biografisjangeren.

Mennesket Sven Elvestad - og hans seksuelle legning
En vanskelig avveining for alle som skriver om en berømt person fra kultur eller politikk, gjelder balansen mellom liv og virke. Den virkelig store forfatterbiografi kjennetegnes dels ved at den gir et utfyllende bilde både av forfatterskapet og av forfatterens liv for øvrig, og dels ved å synliggjøre sammenhengene mellom dem.

Ut fra kildesituasjonen gir det seg selv at fremstillingen av Elvestads liv må basere seg dels på avisstudier, og dels på kreativ lesning både på og mellom linjene i det omfattende skriftlige materiale forfatteren og hans bekjentskapskrets har etterlatt seg. Rougthvedt har med denne metoden i oppsiktsvekkende stor grad klart å rekonstruere gjøremål, bevegelsesmønster og kontaktflate i hele Elvestads voksne liv. Det er en nærmest uunngåelig bivirkning at omtalen på mange punkter balanserer på stram linje mellom fakta, antagelser og sannsynliggjøringer, og at biografiforfatterens omtale tilsvarende blir en krevende balanse mellom drøfting, synsing og kvalifisert gjetning.

Dette blir særlig synlig i forhold til omtalen av forfatterens turbulente kjærlighets- og seksualliv, som sterkt har dominert avisoverskriftene om boken. Påstander om Elvestads seksuelle kontakt med andre menn var vel kjente allerede i hans levetid. Sensasjonsoppslagene har ikke vært knyttet til det, men til nyheten om Elvestads mulige seksuelle overgrep mot mindreårige gutter. Biografiforfatteren har naturlig nok her i stor grad måttet basere seg på bevarte rykter og formodninger fra Elvestads omgangskrets og mer tilfeldig forbipasserende. Rougthvedt har fått frem nok til at det må sies å være fullt forsvarlig å ta opp saken i en historisk biografi, men samtidig ikke nok til at noen i dag bør konkludere med noen slags moralsk fordømmelse av avdøde Elvestad. Voksne menn Elvestad skal ha hatt et seksuelt forhold til navngis, men selv disse i dag lite oppsiktsvekkende forholdene står igjen som sterkt sannsynlige snarere enn som veldokumenterte. Og italienske gutter under vår tids seksuelle lavalder som Elvestad kan ha kjøpt seksuelle tjenester av, har verken navn eller alder. Elvestads nære forhold til flere kvinner, viktigst Grete Gulbransson som han nær giftet seg med i 1930, kan selvsagt godt tenkes ha vært ren kamuflasje til forsvar mot en ofte homofob samtid. Men det står også igjen som fullt mulig både at Sven Elvestad var en bifil uten seksuelle preferanser for mindreårige, og at han var en homofil som aldri levde ut sine seksuelle preferanser for mindreårige. I forhold til avdøde personers ettermæle er det et alvorlig tankekors at media her nærmest risikofritt har kunnet gå langt i sine sensasjonsoppslag og spekulasjoner, fordi det er snakk om en nå vennløs mann, og om anklager det i dag er enda vanskeligere å motbevise enn det er å bevise. Så kan man bare spekulere på hvordan det ville påvirket medias dekning og Elvestads ettermæle, om han hadde etterlatt seg barn og barnebarn som i dag kunne tatt ham i forsvar og fremlagt sin versjon. Biograf Rougthvedts omtale er imidlertid så nøktern og lite spekulativ, at han for sin del står på trygg grunn både juridisk og moralsk.

Tross et imponerende noteapparat med 867 noter, savner man imidlertid kildeforklaringer på flere punkter knyttet til Elvestads kjærlighetsliv. Påstanden om at Elvestad utnevnte en 16-åring som nærmest var analfabet til sin sekretær, stammer for eksempel fra ”Annie Serner til Ulla Biaudet (Bjerne), 06.01.1969, Åbo Akademis bibliotek”. Det samme gjelder opplysningen om at forfatteren som ung mann hadde hatt et seksuelt forhold til skuespillerinnen Agnes Mowinckel, men etterpå bemerket at ”Det andre er bedre”. ⁴ Leter man godt finner man nok ut at ”prestedatteren Annie” under annet etternavn er innom boken som birolleinnehaver, og at hun hadde møtt Elvestad tidlig på 1920-tallet. ⁵ Men den kritiske leser uten tilgang til Åbo Akademis bibliotek, savner likevel en forklaring rundt Annie Serner og hennes troverdighet som kilde for disse opplysningene nær 50 år senere. Andre steder synes det å ha falt ut vesentlige kildehenvisninger. Det oppgis for eksempel at Elvestad skal ha begrunnet sitt avlyste bryllup med at han manglet en attest for koppevaksinering, for så like etter å tenne en sigar med den samme attesten. Henvisningen er til ”Halden ministerialbok 1890-1906”. ⁶ Den kan selvsagt brukes som en troverdig kilde på at Elvestad under barneårene i Halden ble vaksinert mot kopper. Men ministerialboken alene kan ikke bekrefte at Elvestad hadde attest for vaksinen flere tiår år senere, og enda mindre at han på overnevnte vis brente attesten.

Det står igjen viktige ubesvarte spørsmål ikke bare knyttet til Elvestads seksualliv, men også til hans liv for øvrig. Midt mellom de mange dramatiske begivenheter og spennende mennesker han opplevde, blir Sven Elvestad selv stående igjen som en noe diffus og springende personlighet. Leseren kan av bokens velvalgte illustrasjoner se at Elvestad var en for sin tid oppsiktsvekkende storvokst og nærsynt mann. Men hvor storvokst og hvor nærsynt han faktisk var fortelles ikke, og hvordan det preget hans liv omtales bare sporadisk. Rougthvedt viser overbevisende at det tidlige og dramatiske dødsfallet til Elvestads far preget sønnen livet ut. Men moren og de overlevende søsknene forsvinner etter omtalen av hovedpersonens barndomsår, og dukker først opp igjen i anledning morens død mot slutten av boken. Det hevdes da at Elvestad var svært glad i sin mor, men likevel hadde latt henne leve i fattigdom også i periodene han selv hadde svært store inntekter. Hvorfor står igjen som et ubesvart mysterium. Selv om kildebelegget for at Elvestad i gjennomsnitt røykte 120 sigaretter og drakk 12-14 liter vin daglig forekommer noe usikkert ⁷, belegger boken bortenfor all rimelig tvil at han i en årrekke var rusmisbruker både av alkohol og nikotin. Men hvorfor fortellingens Jeppe tross sine mange fremganger som forfatter og journalist drikker og røyker seg i hjel, gir biografiforfatteren bare indirekte og vage svar på.

Selv om boken gir viktige svar om mennesket Sven Elvestad, blir således også mange spørsmål om ham stående ubesvarte igjen. Den ansvarlige biografiforfatter skal imidlertid bedømmes i lys av hvor mange svar kildene kunne gi ham, mer enn på hvor mange spørsmål som senere ble stående igjen. Og hva angår mennesket Sven Elvestad, er det et stort spørsmål om kildene vi kjenner i dag kunne gitt noen biografiforfatter flere og bedre svar. Rougthvedt kommer dermed alt i alt svært godt fra den siden av oppgaven. Særlig i forhold til den ofte største utfordringen for biografier om mennesker født på 1800-tallet, barndommen og ungdommen, gjør biografen imponerende mye ut av lite. Man savner i hovedteksten drøfting rundt en ofte gjengitt påstand om at Sven Elvestad som 17-åring mistet sitt arbeid og endret sitt etternavn som følge av at han ble grepet i underslag. Det er imidlertid også her usikkert om kildematerialet kan åpne for sikre konklusjoner, og Rougthvedt viser seg å ha fanget inn problemstillingen i en av sine utvidede sluttnoter. ⁸

Når man beveger seg over på Elvestads videre karriere, blir bildet av journalisten utvilsomt langt tydeligere i løpet av boken. Forfatteren imponerer med en kritisk omtale av den unge lokaljournalist Elvestads mye omtalte og oppskrytte befatning med det såkalte Skjeberg-mordet i 1902, og gir minneverdige blikk fra hans senere opplevelser i den borgerlige hovedstadspressen. Boken er således et ikke uvesentlig bidrag også til norsk pressehistorie. Mest interessant lesning er likevel dekningen av Elvestads intervju med Hitler, og av hans andre møter med tidens fremvoksende nazisme og fascisme i Sentral-Europa. Det blir forfatterens troverdige forståelse at den politisk noe forvirrede Elvestad, mye preget av disse opplevelsene, utviklet en sterk beundring for fascismen og dens internasjonale lederskikkelser. Man savner på litteraturlisten her enkelte åpenbart relevante fagbøker, for eksempel Tormod Valakers arbeid om fascismen i mellomkrigstidens norske presse. ⁹ De som har kjøpt Rougthvedts bok for å lære om Norge første del av mellomkrigstiden og om Elvestads forhold til fascismen, får likevel svært mye igjen for pengene.

Forfatterskapet som forsvant
Den eneste store mangelen ved Rougthvedts bok, blir etter dette den sterkt mangelfulle omtalen av det som gjorde Elvestad til en nasjonal og internasjonal stjerne. I betydningen hans krimforfatterskap. For de som har kjøpt boken ut fra en interesse for norsk litteraturhistorie og krimforfatteren Sven Elvestad, får mye mindre igjen for pengene. Den som ikke visste bedre fra før, kan i lange perioder av denne biografien faktisk få inntrykk av at Sven Elvestad var mer kjent som festløve og journalist enn som kriminalforfatter. Særlig tatt i betraktning hans turbulente og relativt korte liv, står det igjen som en bemerkelsesverdig prestasjon at Elvestad etterlot seg over 100 romaner. Kvaliteten på dem er sant nok sterkt varierende selv for et krimforfatterskap. Men med noen små forbehold for alle usikre salgstall, er Sven Elvestad en av svært få norske forfattere fra 1900-tallet som har solgt både over en million bøker her til lands og flere millioner i andre land. Storverket Jernvognen (1909) alene gikk i sekssifrede opplag både i Norge og flere andre land, og forfatteren ble senere oversatt til et titalls språk. Elvestads bøker så vel som hans detektivskikkelser Asbjørn Krag og Knut Gribb, fikk stor betydning for norsk kriminallitteraturs videre posisjon både nasjonalt og internasjonalt. En kjent anerkjennelse av hans betydning er navnet på Rivertonklubben.

Krimforfatteren Sven Elvestad omtales likevel bare helt sporadisk i biografien, noe som innebærer en sterk nedvurdering både av hans forfatterskap og av krimgenren. En liste over forfatterens romaner får plass på de tre sidene om Elvestad i den norske versjonen av Wikipedia ¹⁰, men ikke på 480 sider i denne biografien. Litteraturlisten inneholder bare 14 av Elvestads egne titler. Over 16 sider tidlig i boken finner man sant nok et lovende tilløp til analyse av den unge Elvestads forfatterskap. ¹¹ Jernvognen, som Elvestad altså skrev 25 år gammel, vies her fem sider. Rougthvedt tilfører imidlertid lite til hva andre tidligere har sagt, og senere oppfølging av forfatterskapet er syltynn. Man finner korte tilløp i analyser av selvbiografiske innslag og anti-modernisme i flere av hans ellers mindre viktige romaner. Men av Elvestads langt mer populære kriminalromaner nevnes bare svært kort to av de mest kreative, Morderen fra mørket (1914) og Fænomenet Robert Robertsen (1923). Kamæleonen (1912) og flere andre sterke romaner fra storhetstiden i årene før 1. verdenskrig blir ikke en gang nevnt. Det er synd, for hva angår forfatteren Sven Elvestad åpner kildematerialet for langt mer detaljerte litterære studier enn hva som så langt er foretatt. Rougthvedt lar - tilsynelatende med lett hjerte – denne store muligheten gå fra seg. Man kan bare håpe på at andre forfattere og/eller mastergradstudenter og doktorgradstipendiater i relevante fag, vil benytte sjansen til å ta opp den hansken i forlengelsen av oppmerksomheten rundt biografien.

Med unntak av et par overfladiske paralleller til internasjonale stjerner som Arthur Conan Doyle og Agatha Christie, gjøres det også lite ut av mulighetene til å plassere Sven Elvestad i norsk og internasjonal litteraturhistorie. Rougthvedt gjengir litteraturhistorikeren Willy Dahls påstand om at Elvestads med Jernvognen ikke bare introduserte ideen med å la jeg-personen være morderen, men også brukte den bedre enn hva Agatha Christie gjorde i sin store gjennombruddsroman sytten år senere. ¹² Den påstanden kan og bør problematiseres. Det er riktig som Dahl påpeker, at Elvestad motsatt av Christie legger inn uventede trekk i handlingen som heller ikke jeg-personen forstår. Løsningen forekommer likevel mer overraskende hos Christie, fordi jeg-personen hos Elvestad peker seg ut som den klart mest sannsynlige morderen blant de svært få gjenlevende aktørene. Krimforfatter Elvestad skrev for raskt og for lettvint til at han selv på toppen av sine prestasjoner kunne nå opp mot høydene til Doyle og Christie. Det kan likevel trekkes flere spennende paralleller og sammenligninger fra Elvestad til begge de to. Det samme gjelder i forhold til en senere franskspråklig krimlegende som Georges Simenon - som også var selvlært journalist og forfatter med en enorm produksjon, som også levde et hardt liv, og som også har vært beskyldt for fascistiske sympatier.

Sett i et internasjonalt perspektiv fremstår Sven Elvestad som en sjeldent talentfull og kreativ krimforfatter som nådde større høyder enn nær sagt noen andre alt i tjueårene, men som senere raskt falt sammen og ikke kunne følge opp suksessen. Det kan lett argumenteres for at fattiggutten med syv års folkeskole som ble internasjonal forfatterstjerne som 25-åring, var et av de største talentene i norsk litteraturhistorie. Og det kan lett tenkes at en stigende erkjennelse over at han hadde misbrukt sitt store talent, bidro til de stadig større depresjoner og det stadig større rusmiddelbruk som kjennetegnet Elvestad i hans siste leveår. Alternativt kan det selvsagt være at Jernvognen var et lykketreff som kom for tidlig og ble for stort, og dermed skapte en forventningspress forfatteren aldri kunne leve opp til. Men uansett drøftes verken det store spranget opp eller det påfølgende mageplasket til forfatteren Sven Elvestad på noen god måte i Rougthvedts bok. Ei heller går den inn på ofte fremførte påstander om at Elvestad tidvis gikk over grensen i forhold til å plagiere andre kjente krimforfattere. ¹³

Forfatter og fascist, men ikke fascistisk forfatter?
Mer overraskende tatt i betraktning Rougthvedts store interesse for fascismen i Norge, er hans manglende interesse for å plassere Elvestad i mellomkrigstidens svært varierte og fargerike norske litteraturlandskap. Kjente forfattere som Nils Kjær og Helge Krog omtales sant nok mye, men det er som omgangsvenner. Den en generasjon eldre Knut Hamsun dukker opp bare som snarest når han er i kontakt med Elvestad. For tre tiår siden oppsto betydelig diskusjon rundt Nils-Aage Sørgaards sammenligning av fascistiske innslag i forfatterskapet til fire forfattere som var blitt beskyldt for mørkeblå politiske sympatier: Sven Elvestad, Øvre Richter Frich, Trygve Gulbranssen og Finn Halvorsen. ¹⁴ Grunnlaget for å drøfte Elvestads plass der burde være godt, særlig siden alle de tre andre påståtte forfatterfascistene også vanket innen sin tids borgerlige pressemiljø i Oslo. Sørgaards bok finnes imidlertid ikke en gang på litteraturlisten til Rougthvedt. Gulbranssen og Halvorsen nevnes ikke med ett ord i boken. Frisch dukker opp bare som drikkebror og omgangsvenn av Elvestad, og omtales da noe forvirrende som ”bohemhater” på en side og som ”bohem” på den neste. ¹⁵ At Elvestad under fullt navn og i lett gjenkjennelig positur opptrer som birolleaktør i en av Frichs mest kjente romaner ¹⁶, har Rougthvedt enten ikke funnet ut eller ikke ansett det plassen verdt å nevne. Mer vesentlig mangler alle sammenligninger mellom innholdet i forfatterskapene til de to. Det er et tap for biografien, for det er både interessante likheter og ulikheter der.

Denne anmelder har etter å ha lest en håndfull av Sven Elvestads romaner dannet seg et foreløpig inntrykk av at det forekommer diskriminerende og muligvis rasistiske utsagn der, men at de er så vidt få og spredte at Sven Elvestads forfatterskap knapt kan sies å være preget av fascisme. Snarere fremstår hans fortellerstemme i bøkene som oppsiktsvekkende tolerant og liberal, sammenlignet med sin samtids ellers ofte sterkt diskriminerende krimforfatterstemmer. Høyreekstreme politiske sympatier synes langt mer fremtredende i forfatterskapet til krimkollega Frich, men også hos nobelprisvinner Hamsun. Da Øvre Richter Frich for ti år siden fikk sin biografi, gjorde forfatteren nettopp spørsmålet om forfatterskapets eventuelle rasisme og fascisme til bokens hovedspørsmål. ¹⁷ Rougthvedt avskriver denne spennende problemstillingen i forhold til Elvestad med en lite nyskapende fotnote. ¹⁸ Delvis i forlengelsen av dette savner man også en drøfting av hvorfor forfatteren Elvestad slo så mye bedre an i nordiske og tyskspråklige land enn engelskspråklige.

Bra om forfatter på nedtur - av en forfatter på opptur
Summa summarum står det igjen at Bernt Rougthvedt tross noen skjønnhetsfeil og et tidvis litt svakt biografisk fokus, har funnet og klargjort imponerende mye både om personen Sven Elvestad og hans samtid. For alle med et minimum av interesse for minst en av delene, er boken svært godt verdt sine 399 kroner. Men samtidig har Rougthvedt altså skrevet en forfatterbiografi som i svært liten grad kaster nytt lys over verken forfatterskapet eller dets betydning for forfatterens liv. Og dermed er en sekser utelukket i hvert fall på denne anmelders terning. Boken baserer seg på et så omfattende arbeid og får så mye ut av et vanskelig utgangspunkt, at den likevel fortjener sin femmer godt. I skarp kontrast til at alle litterære formkurver pekte nedover for den lettvinte og festglade Sven Elvestad de siste to tiårene av hans liv, peker de fortsatt oppover for hans langt mer samvittighetsfulle og edruelige biograf Bernt Rougthvedt. Så denne anmelderen gleder seg sammen med mange andre til bokhøsten 2009, da Rougthvedt har lovet å videreføre sin utforskning av fascismen i Norge med en biografi om Quislings ”politiminister” Jonas Lie (1899-1945). Det vil ikke være noen stor overraskelse om årets bragenominasjon da blir forvandlet til en Bragepris.

Noter
1: Terje Emberland og Bernt Rougthvedt 2004 Det ariske idol. Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund.
2: Bernt Rougthvedt har sammen med Terje Emberland skrevet teatermanusene Knut Gribb: Sfærenes musikk (2005) og Knut Gribb: Havdypets røst (2007).
3: Bernt Rougthvedt 2007 Riverton. Sven Elvestad og hans samtid. Bjørnstjerne Bjørnson omtales som
”poetokrat” på side 28 og Sven Elvestad selv som ”valutasvin” på side 255-256.
4: Rougthvedt 2007 s. 236 (samt 456 note 545).
5: Rougthvedt 2007 s. 138 (samt 439 note 314) og 216.
6: Rougthvedt 2007 s. 379 og bildetekst før 313.
7: Rougthvedt 2007 s.330-331 (samt 466 note 747).
8: Rougthvedt 2007 s. 416 (note 30).
9: Tormod Valaker 1999: ”Litt fascisme, hr. statsminister!: historien om den borgerlige pressen og fascismen”.
10: http://no.wikipedia.org/wiki/Sven_Elvestad (30.11.2007).
11: Rougthvedt 2007 s. 91-107.
12: Rougthvedt 2007 s. 103. Resonnementet til Willy Dahl er hentet fra hans bok Blå briller og løsskjegg i Kristiania: Om kriminal- og spenningsromaner fra tida omkring første verdenskrig (1975), s. 49. Metoden med å la jeg-personen selv være morderen ble med stor suksess brukt i Agatha Christies klassiske Poirot-roman The Murder of Roger Ackroyd (norsk tittel Doktoren mister en pasient) i 1926.
13: Plagiatanklagen er fremført blant annet i forfatteren Odd Magnar Syversens portrett av Sven Elvestad i Norsk biografisk leksikon, bind 2 2000 s. 463-464. Den er mest konkret knyttet til at Elvestads roman Skjulte spor (1911) har vært hevdet å være en Conan Doyle-plagiat.
14: Nils-Aage Sørgaard 1973 Fire forfattere og norsk fascisme.
15: Rougthvedt 2007 s. 191 og 192.
16: Elvestad medvirker i en birolle i Øvre Richter Frichs gjennombruddsroman De knyttende never fra 1911. I 1985-opptrykket av boken er episoden gjengitt på s. 43.
17: Christopher Hals Gylseth 1997… seg selv til det ytterste: Øvre Richter Frich og hans forfatterskap.
18: Rougthvedt 2007: 448 (note 423).

---

Cand Philol Hans Olav Lahlum (født 1973) er utdannet historiker, med hovedfag i historie samt mellomfag i statsvitenskap, mellomfag i religionshistorie og grunnfag i Vest-Europa-kunnskap fra Universitetet i Oslo. Etter studiene har Lahlum vært mye bruk som foreleser, veileder og sensor ved Høgskolen i Lillehammer, og har gjesteforelest blant annet ved NTNU i Trondheim. Han har publisert kronikker i flere riksaviser, og var for årgangen 2006 ansvarlig redaktør for Norsk Sjakkblad. Lahlum utga i 2006 på Kunnskapsforlaget det historiefaglige spørrespillet Erobreren (sammen med medforfatter Sanna Sarromaa), og i 2007 på Cappelen Oscar Torp. En politisk biografi. Han skal på Cappelen i 2008 utgi en bok med historiske portretter av alle USAs presidenter fra George Washington til George W. Bush, og i 2009 en historisk biografi over Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Haakon Lie. Lahlum kan kontaktes på Hanso.lahlum [på] c2i.net